Fordi vi er det store Europa drukner vårt ansvar lett i vår egen storhetsgalskap, man antar som samfunnsborger at et samlet Europa ikke er en fysisk trussel mot menneskeheten. Vi jobber som individer mot å bli større og bedre og rikere, også tenker vi at så lenge menneskene som er på flukt har klær og får mat går alt som smurt med skipet. Men skipet er kjørt på grunne folkens…

Det er jo i slike situasjoner vi gjerne vil lete etter en syndebukk, men vi kan også alle samles om ansvaret. Disse menneskene er et offer av denne situasjonen vi har skapt, samtidig som de er ofre av situasjonen i sitt hjemland. Hver dag jobber vi i KIA sammen med flyktninger og migranter, hver dag omgås vi mennesker som skal starte et nytt liv her. Og mange flukthistorier har vi hørt gjennom årene, men ingen har vi sett før denne turen.

SLUTTINNLEGGET BLIR ÆRLIG, UTEN FILTER OG I RESPEKT FOR MENNESKENE VI HAR MØTT SKAL DE FORTELLES!

Vi har møtt barn som ikke legger seg slitne etter en dag full av inntrykk, vi har møtt enslige mindreårige som bytter ut tanker med søvn fordi stillheten på natten er så altoppslukende. Selv har jeg barn som trygler meg om å få sove… Ikke lek med meg mer, ikke kos med meg mer, ikke elsk meg mer….ikke i dag.. la meg få sove. Kontrast.

I leiren er det aldri stille, det er alltid noen som gråter høyt, eller noen spedbarn som våkner, men når det først blir helt stille…. Altoppslukende, du klarer ikke sove, du tenker, det tynger…

De nydelige guttene som vi feiret Eid med, de sov… på dagen.. Men de sov ikke på natten fordi de er tøffe, sover du er sårbar, sover du kan du få mareritt…Hva om jeg skriker…

Vi kjente på det selv, vi som reiste nedover sammen fra KIA. Søvn ble byttet ut med tanker, og de slapp ikke taket. Kanskje fordi vi ikke ville det, kanskje fordi vi av respekt for historiene lot de bli altoppslukende, og kanskje fordi også vi var redde for hva alle ansiktene vi har møtt ville gjøre med drømmene våre…

Håpet er langsomt, håpet er for de tålmodige og de reneste av hjerter… Håpet er i ansiktet til en liten gutt jeg møtte på 5 år i leiren. Han var fra Syria og bodde i leiren med faren sin og en bror, men engang var de syv… Det var før IS ville rekruttere storebror på markedet en dag da han fulgte mor og søsteren sin dit. De ble alle skutt da mor og søster prøvde å forhindre at storebror ble tatt med. Så var de fire.. Sammen på flukt mot Europa, friheten.. Men i båtene over fra Tyrkia plasseres alltid mennene ytterst på riggen med ett ben over riggen for å få best mulig plass, ved siden av dem en ring med kvinner og innerst barna. På vei mot land stikker smugleren hull i båten og påberoper seg havsnød for å få komme i land… Da drukner en bror i en redningsvest fylt av papir…

..Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet ..

(1.Korinterne 13,13)

..på en øy kalt Lesbos, i et land kalt Hellas, og i et Europa som ser andre veien..