Hvordan kan jeg klare å gjenfortelle gårsdagens bitter søte opplevelse på en måte som gir menneskelig verdighet til den uverdige og dehumane situasjonen disse guttene lever i… Hvordan kan jeg i dette representere noe som kan brukes til behandlingen i viktige politiske, juridiske og samfunnsfremmende diskurser i tiden som kommer samtidig som jeg sitter her og gråter fordi jeg ikke finner noen mening i dehumaniseringen som dette systemet bidrar til for disse så altfor unge guttene.

De unge guttene som har reist alene, de oppleves som en samlet gruppe i dag på selveste Eid al-Fitr, men det er i dag… I morgen er de igjen en del av sin gruppe, de fra samme opprinnelsesland. Felles for de alle er at de har mistet sine hjem og må bygge opp noe tilsvarende i eksil. Både hjem som psykisk og hjem som fysisk. Det er liksom når man flytter hjemmefra at fenomenet hjem blir mer tydelig husker jeg fra da jeg flyttet hjemmefra. Relasjonene som var innholdet i hjemmet ble nærere og tydeligere.

Så hva gjorde vi egentlig i går, og hva var hensikten bortsett fra å dokumentere og lære? Gjennom vår gode kjennskap til Eid feiring i Norge gikk vi sammen med Redd Barna, Praxis og Leger uten grenser i gang med en gjenkalling av hjemmet og fremkallingen av en hjemlig psykisk trygghet i leiren. Vi ankom alle leiren med ulike minner om lukt, lyd og smak og hjalp til med å skape noe trygghet. Forankring i tradisjon og kultur svekkes på flukt- kulturens meningsgivende funksjoner svekkes en periode før de for de fleste returnerer sterkere i sin forankring enn noen gang.

Vi deltok på en feiring som overgår de fleste… Denne kvelden var de bare unge gutter på fest, i morgen kveld er de alle samlet om ansvaret for å bygge opp et hjem i et land de ikke vet enda, og de skal bygge opp en rytme der som skal huse både barndom, ungdomstid, og alderdom.

«Mye av den eksiliertes liv dreier seg om å skape ny verden en kan ha herredømme over, for å kompansere for forvirrende tap» Said, 2000.

Disse guttene er en sårbar gruppe, en risiko gruppe om de ikke blir møtt med sine helt grunnleggende behov. Behov for hjem, stabilitet… De er hyper alerte og høy sensitive samtidig som de er i dvale. Men i går var de bare i sitt sosiale seg og gleden for å få være bare der var stor. Vi danset, vi spiste og vi klappet, ropte og sang…

Dere tenker kanskje at dere vil se bilder snart, og det skal dere, men først vil jeg takke Guilia fra Redd Barna i Italia for engasjement og hjertevarme for denne leiren. Det var virkelig følelsesladet å reise derifra i går. Mye på grunn av de frivillige som vi vet er slitne etter mange måneders arbeid i en eir som egentlig er midlertidig for 3 uker men som har vært åpen i flere måneder, men også fordi vi er fri….