Som skrevet i bloggen i går var vi tomme for ord og fulle av tanke. På morgenkvisten i dag kom ordene fra min kollega Kathrine. Vakkert, nært og beskrivende for de opplevelsene som vi får her nede.
……..

Mens vi sover …

Samler en mor barna sine og lukker døren til hjemmet sitt for siste gang.

Hjemmet, som en gang var en trygg base for familien, men som nå står i fare for jevnes med jorden. Kanskje ikke i dag. Kanskje ikke i morgen Kanskje, kanskje ikke. Eller med stor sikkerhet.

Uforutsigbarheten blir umulig å leve med, livet er for dyrebart til å fortsette å ta sjansen på at det vil ordne seg. For det er slett ikke sikkert.

Mens vi sover ……

Trekker hun inn duften fra sitrontreet en siste gang og kjenner at minnene fra late barndomsdager i bakhagen overvelder henne. I denne hagen har hun vokst opp. Plukket fiken og mandariner. Lest i skyggen av mandeltreet. Klargjort åkeren til årets grønnsaksdyrking. Høstet squash og bønner. Lekt sisten med søsken og drukket myntete med venner. Denne hagen har vært en oase av trygghet for henne. Nå er det for farlig å bli værende her. Hun er 12 år og i ferd med å bli voksen. Altfor fort.

Mens vi sover….

Kysser hun Mafoud en siste gang. Tenker at han er så liten for alderen. Øynene hans lyser av uskyld og hun kjenner at mammahjerte er i ferd med å briste med tanke på hva som ligger foran ham.

Han er 10 år og skal snart dra mot nord med storbror på 20. Det er for farlig for ham her. Han har sett venner bli skutt og granater blåse opp. Huset ned i gaten ble bombet i forrige uke og nå har foreldrene bestemt at de må dra. Mot en bedre fremtid. Mafouds bestemor er blind og dårlig til bens, og foreldrene vil ikke forlate henne. Han klynger seg til mamma. Vil ikke dra. Skjønner ikke hvorfor de må skilles og tenker at han hater krig. Hun borer nesen ned i håret han og beroliger ham med at det kommer til å gå bra. Inni henne kriger følelsene hennes og hjertet er i ferd med å revne. Hun elsker barna sine. Hun hater krig. Hun ser ingen annen utvei.

Vi sover.

Vi ser ikke.

Når vi er våkne lukker vi øynene.

Det er best sånn.. Det blir så mye å ta inn over seg…
……..