Idag reiste vi sammen fra Gardermoen. Sissil, Gunhild, Kathrine og jeg.
Selv merket jeg at jeg de siste dagene før avreise gikk nærmest i en tilstand av dyp meditasjon. Stille, ettertenksom, spent…følsom. Tilstanden min disse dagene speiler virkelig stedet vi nå skal bo. Metochi er et gammelt kloster oppkjøpt av universitetet i Agder og gjort om til et studiested som universitetet bruker aktivt. Rommene er enkle, men det føles også riktig på en reise som dette.

På bussturen gjennom de små byene her på Lesbos, virket det nå på natterstid som om øya ikke bærer preg av den enorme utfordringen de har hatt det siste året. Tilsynelatende uberørt sitter mennesker ute på cafeene og ungguttene kjører rundt på scooterne sine. Akkurat som jeg husker Hellas fra mine ungdomsår….
Men øyas historie er annerledes nå, befolkningen har opplevd å stå i verdens største flyktningestrøm siden andre verdenskrig. De har hver kveld dette året lagt barna sine trygt i sengene sine med en viten om at et annet sted på øya legges et barn som er akkurat like gammelt ned på bakken for å sove under åpen himmel eller med presenning som tak.

Menneskene på Lesbos har fått skryt for sin fantastiske håndtering av situasjonen, de har delt det de har kunnet dele og de har bedt til media om bistand, og de har bedt til Gud om hjelp….

De tilsynelatende uberørte menneskene på cafeene og ungguttene på scooterne som jeg så fra bussvinduet mitt de er helter. Helter på pause. Jeg føler meg ydmyk. Så i natt deler jeg denne øya med helter… God natt.