Blog Image

ReiseBlogg

KIA's Fagblogg

Av og til må vi oppdatere vår kunnskap, og lære mer om faget vårt, slik at vi kan gjøre best mulig jobb på vårt fagområde. Velkommen til å følge oss på reise i inn og utland, og dele våre erfaringer.

Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet…

Hellas Posted on Sun, July 10, 2016 21:53:00

Fordi vi er det store Europa drukner vårt ansvar lett i vår egen storhetsgalskap, man antar som samfunnsborger at et samlet Europa ikke er en fysisk trussel mot menneskeheten. Vi jobber som individer mot å bli større og bedre og rikere, også tenker vi at så lenge menneskene som er på flukt har klær og får mat går alt som smurt med skipet. Men skipet er kjørt på grunne folkens…

Det er jo i slike situasjoner vi gjerne vil lete etter en syndebukk, men vi kan også alle samles om ansvaret. Disse menneskene er et offer av denne situasjonen vi har skapt, samtidig som de er ofre av situasjonen i sitt hjemland. Hver dag jobber vi i KIA sammen med flyktninger og migranter, hver dag omgås vi mennesker som skal starte et nytt liv her. Og mange flukthistorier har vi hørt gjennom årene, men ingen har vi sett før denne turen.

SLUTTINNLEGGET BLIR ÆRLIG, UTEN FILTER OG I RESPEKT FOR MENNESKENE VI HAR MØTT SKAL DE FORTELLES!

Vi har møtt barn som ikke legger seg slitne etter en dag full av inntrykk, vi har møtt enslige mindreårige som bytter ut tanker med søvn fordi stillheten på natten er så altoppslukende. Selv har jeg barn som trygler meg om å få sove… Ikke lek med meg mer, ikke kos med meg mer, ikke elsk meg mer….ikke i dag.. la meg få sove. Kontrast.

I leiren er det aldri stille, det er alltid noen som gråter høyt, eller noen spedbarn som våkner, men når det først blir helt stille…. Altoppslukende, du klarer ikke sove, du tenker, det tynger…

De nydelige guttene som vi feiret Eid med, de sov… på dagen.. Men de sov ikke på natten fordi de er tøffe, sover du er sårbar, sover du kan du få mareritt…Hva om jeg skriker…

Vi kjente på det selv, vi som reiste nedover sammen fra KIA. Søvn ble byttet ut med tanker, og de slapp ikke taket. Kanskje fordi vi ikke ville det, kanskje fordi vi av respekt for historiene lot de bli altoppslukende, og kanskje fordi også vi var redde for hva alle ansiktene vi har møtt ville gjøre med drømmene våre…

Håpet er langsomt, håpet er for de tålmodige og de reneste av hjerter… Håpet er i ansiktet til en liten gutt jeg møtte på 5 år i leiren. Han var fra Syria og bodde i leiren med faren sin og en bror, men engang var de syv… Det var før IS ville rekruttere storebror på markedet en dag da han fulgte mor og søsteren sin dit. De ble alle skutt da mor og søster prøvde å forhindre at storebror ble tatt med. Så var de fire.. Sammen på flukt mot Europa, friheten.. Men i båtene over fra Tyrkia plasseres alltid mennene ytterst på riggen med ett ben over riggen for å få best mulig plass, ved siden av dem en ring med kvinner og innerst barna. På vei mot land stikker smugleren hull i båten og påberoper seg havsnød for å få komme i land… Da drukner en bror i en redningsvest fylt av papir…

..Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet ..

(1.Korinterne 13,13)

..på en øy kalt Lesbos, i et land kalt Hellas, og i et Europa som ser andre veien..



Eid al-Fitr Mubarak..Et religiøst og kulturelt hjem

Hellas Posted on Thu, July 07, 2016 09:23:49

Hvordan kan jeg klare å gjenfortelle gårsdagens bitter søte opplevelse på en måte som gir menneskelig verdighet til den uverdige og dehumane situasjonen disse guttene lever i… Hvordan kan jeg i dette representere noe som kan brukes til behandlingen i viktige politiske, juridiske og samfunnsfremmende diskurser i tiden som kommer samtidig som jeg sitter her og gråter fordi jeg ikke finner noen mening i dehumaniseringen som dette systemet bidrar til for disse så altfor unge guttene.

De unge guttene som har reist alene, de oppleves som en samlet gruppe i dag på selveste Eid al-Fitr, men det er i dag… I morgen er de igjen en del av sin gruppe, de fra samme opprinnelsesland. Felles for de alle er at de har mistet sine hjem og må bygge opp noe tilsvarende i eksil. Både hjem som psykisk og hjem som fysisk. Det er liksom når man flytter hjemmefra at fenomenet hjem blir mer tydelig husker jeg fra da jeg flyttet hjemmefra. Relasjonene som var innholdet i hjemmet ble nærere og tydeligere.

Så hva gjorde vi egentlig i går, og hva var hensikten bortsett fra å dokumentere og lære? Gjennom vår gode kjennskap til Eid feiring i Norge gikk vi sammen med Redd Barna, Praxis og Leger uten grenser i gang med en gjenkalling av hjemmet og fremkallingen av en hjemlig psykisk trygghet i leiren. Vi ankom alle leiren med ulike minner om lukt, lyd og smak og hjalp til med å skape noe trygghet. Forankring i tradisjon og kultur svekkes på flukt- kulturens meningsgivende funksjoner svekkes en periode før de for de fleste returnerer sterkere i sin forankring enn noen gang.

Vi deltok på en feiring som overgår de fleste… Denne kvelden var de bare unge gutter på fest, i morgen kveld er de alle samlet om ansvaret for å bygge opp et hjem i et land de ikke vet enda, og de skal bygge opp en rytme der som skal huse både barndom, ungdomstid, og alderdom.

«Mye av den eksiliertes liv dreier seg om å skape ny verden en kan ha herredømme over, for å kompansere for forvirrende tap» Said, 2000.

Disse guttene er en sårbar gruppe, en risiko gruppe om de ikke blir møtt med sine helt grunnleggende behov. Behov for hjem, stabilitet… De er hyper alerte og høy sensitive samtidig som de er i dvale. Men i går var de bare i sitt sosiale seg og gleden for å få være bare der var stor. Vi danset, vi spiste og vi klappet, ropte og sang…

Dere tenker kanskje at dere vil se bilder snart, og det skal dere, men først vil jeg takke Guilia fra Redd Barna i Italia for engasjement og hjertevarme for denne leiren. Det var virkelig følelsesladet å reise derifra i går. Mye på grunn av de frivillige som vi vet er slitne etter mange måneders arbeid i en eir som egentlig er midlertidig for 3 uker men som har vært åpen i flere måneder, men også fordi vi er fri….



Mens vi sover…

Hellas Posted on Wed, July 06, 2016 10:17:03

Som skrevet i bloggen i går var vi tomme for ord og fulle av tanke. På morgenkvisten i dag kom ordene fra min kollega Kathrine. Vakkert, nært og beskrivende for de opplevelsene som vi får her nede.
……..

Mens vi sover …

Samler en mor barna sine og lukker døren til hjemmet sitt for siste gang.

Hjemmet, som en gang var en trygg base for familien, men som nå står i fare for jevnes med jorden. Kanskje ikke i dag. Kanskje ikke i morgen Kanskje, kanskje ikke. Eller med stor sikkerhet.

Uforutsigbarheten blir umulig å leve med, livet er for dyrebart til å fortsette å ta sjansen på at det vil ordne seg. For det er slett ikke sikkert.

Mens vi sover ……

Trekker hun inn duften fra sitrontreet en siste gang og kjenner at minnene fra late barndomsdager i bakhagen overvelder henne. I denne hagen har hun vokst opp. Plukket fiken og mandariner. Lest i skyggen av mandeltreet. Klargjort åkeren til årets grønnsaksdyrking. Høstet squash og bønner. Lekt sisten med søsken og drukket myntete med venner. Denne hagen har vært en oase av trygghet for henne. Nå er det for farlig å bli værende her. Hun er 12 år og i ferd med å bli voksen. Altfor fort.

Mens vi sover….

Kysser hun Mafoud en siste gang. Tenker at han er så liten for alderen. Øynene hans lyser av uskyld og hun kjenner at mammahjerte er i ferd med å briste med tanke på hva som ligger foran ham.

Han er 10 år og skal snart dra mot nord med storbror på 20. Det er for farlig for ham her. Han har sett venner bli skutt og granater blåse opp. Huset ned i gaten ble bombet i forrige uke og nå har foreldrene bestemt at de må dra. Mot en bedre fremtid. Mafouds bestemor er blind og dårlig til bens, og foreldrene vil ikke forlate henne. Han klynger seg til mamma. Vil ikke dra. Skjønner ikke hvorfor de må skilles og tenker at han hater krig. Hun borer nesen ned i håret han og beroliger ham med at det kommer til å gå bra. Inni henne kriger følelsene hennes og hjertet er i ferd med å revne. Hun elsker barna sine. Hun hater krig. Hun ser ingen annen utvei.

Vi sover.

Vi ser ikke.

Når vi er våkne lukker vi øynene.

Det er best sånn.. Det blir så mye å ta inn over seg…
……..



Tom for ord, full av tanke..

Hellas Posted on Tue, July 05, 2016 19:39:34

Dagen i dag har vært full inntrykk. Vi har vær på stranden der båtene kommer inn, og er i dag tomme for ord men fulle av tanke.
Under ser dere bilder av båten som flyktningene ankommer i. Denne båten er tillat for inntil 10 personer men det er talt 84 stykker i en slik båt. Alle med flere lag klær på, og redningsvester fylte av papir…
På stranden som flyktningene ankommer fant vi ulike eiendeler som skapte sannhet til historiene vi har lest i media.

På bildet øverst til venstre ser du papir fugler som henger i trærne med skriften “Birds without boarders”. Øverst til høyre ser du et syrisk pass, nederst til venstre ser du kanskje den røde neglelakken? Nederst til høyre ser du en kniv….
Kniven tilhører mest sannsynlig en av smuglerne, da den nye trenden her nede blant smuglerne er å stikke hull i båten på gresk side noen meter fra land for å ha krav på redning og være i “reell” havsnød.

Det er alle sterke bilder, men det som gjør at vi sitter her tomme for ord og fulle av tanke er neste bilde.
………



Stopp!

Hellas Posted on Mon, July 04, 2016 22:17:34

– 65,3 millioner mennesker var på flukt ved inngangen av 2016

– 21,3 millioner av disse flyktet over landegrensene, mens 40,8 millioner er internt fordervende

– 3,2 millioner venter på behandling av sine asylsøknader

– Barn utgjør halvpartene av de som er på flukt

– 10 millioner er statsløse; nektet nasjonalitet og dermed tilgang på grunnleggende rettigheter som utdannelse, helsehjelp, arbeid og rett til å bevege seg fritt. Mange er flyktninger.

– I 2015 ble ca 44000 mennesker hver dag fordrevet fra sine hjem.

– 1 av 133 mennesker i verden er «displaced»

– De fleste har brukt mellom 1-6 måneder på flukten

Det er lett å se på tallene overfor å tenke tall og ikke mennesker, så la meg få fortelle deg noe som gjør at du vil forstå at det er ekte mennesker det er snakk om- slik som deg og meg.

I april 2015 åpnet smuglerne opp ruten gjennom Tyrkia til Hellas, og i oktober samme året ankom det så mye som 135 000 mennesker til Lesbos over den farlige sjøruten. Mange av båtene kanter rett ved land og mange av redningsaksjoner gjøres nettopp her. Landene som flyktes fra er mesteparten land uten kystlinje og de fleste som ankommer kan ikke svømme. Verre er det at de aller fleste har på seg mange lag med klær fordi smuglerne vanligvis ikke gir deg mulighet til å ta med mer enn en bagasje…. Jeg tenker tilbake til den svømmetimen jeg hadde på barneskolen der vi fikk beskjed om å ta med os pyjamas på svømmingen for å kunne kjenne på hvor tungt klær blir i vann. Mange lag med klær VIL tynge deg ned. I januar, en av de tøffeste ankomstmånedene rent vær messig, ble 400 mennesker meldt savnet. Det er mange kropper som deler grav i vannet her utenfor Lesbos, eller kanskje de ikke kom så langt…

UNHCR fortalte meg i dag at smuglerne gir rabatter på sjø ruta når det er storm og regn. Og det er nettopp da de mest sårbare og fattigste har sjanse til å reise, og det skjer mange dødsfall når været er dårlig…

Men tenk at en million flyktninger som har kommet gjennom Europa ankom Lesbos via sjø ruta. EN MILLION MENNESKER, noens sønn, noens datter, noens mor, noens far eller bror. Jeg kjenner meg skamfull over at vi som et rikt land ikke gjør mer, og jeg tror vi kommer til å bli dømt i historien for ikke å handle mer. I Libanon er hver fjerde menneske en syrisk flyktning! Vi trenger politiske løsninger for å løse disse konfliktene. Europa snakker om å stenge grenser og å gjøre landene sine til upopulære mottaksland. Våkne opp, det er så mye mer som må gjøres, smugler nettverket må stoppes NÅ. Trenden med flukt til Europa er fortsatt økende, og å stenge dørene løser ikke problemet, smuglerne vil bare skifte rute.

Vi i Europa lar Hellas, et land i økonomisk krise, huse og organisere med de midler som nødvendig trengs mottaksapparat til så mange flyktninger. Kjenner lysten til å bringe dette inn i den norske skoles mobbekontekst, nok en gang bør vi se til barna. Løsningen ligger rett fremfor oss:

Alle har en gang stått utenfor.

Kjent på en klump inni seg.

Så jeg vil være den

som er en ekte venn,

og våger å si fra

når ting ikke er bra.

Ingen liker å stå utenfor.

Vi trenger alle en venn.

Å vise empati

kan være vanskelig.

Men jeg vil være den

som er den lille forskjellen.

Og våger si i fra:

Stopp! Ikke mobb!

Dette her er kameraten min.

Ikke finn på noe tull.

Vennen min er god som gull.

Nå vil jeg bare si ifra.

En for alle – Alle for en.

Så nå vil jeg slå fast svart på hvitt:

Her er mobbefritt!

Gjør mot andre det du vil at de skal gjør’ mot deg.

Ja, det er en god regel – synes jeg!

Tekst/mel: Frode Skålevik

Flyktningsituasjonen utfordrer også den europeiske befolkningen på hatprat, og islamofobi. I Europa er det flere og flere som stemmer for politiske partier som ligger langt mer til høyre enn hva som noen gang har vært synlig i norsk politikk. Noen og mange må handle nå! Så derfor sier jeg: Stopp! Ikke mobb! Dette her er kameraten min. Ikke finn på noe tull. Vennen min er god som gull. Nå vil jeg bare si ifra. En for alle – Alle for en. Så nå vil jeg slå fast svart på hvitt:

Her er mobbefritt!

Alle pengene som brukes til å lukke dørene kan brukes på å ta imot og være forbilder for Europa for de sentrale norske verdier som identifiserer oss som bor i Norge, og som definerer oss som et multikulturelt samfunn og som nasjon. Vi må dele ansvaret, solidaritetstanken må stå høyere, og Hellas, vår ferievenn over mage år trenger støtte!

I januar var det 3 minus grader her på Lesbos, men vinden var utrolig sterk. Allikevel kom det 40 båter, mange barn hadde sittet ubeskyttet i kulden ute på havet i 5 timer. Mange døde av hypotermi, la det ikke være noen misforståelser her: ingen ville tatt denne ruta hvis de hadde et annet alternativ!

Takk til Hellas, fra meg, som et menneske som deler denne verden med hver eneste en som flykter i denne verden- en for alle- alle for en!



ET NØDVENDIG DYPDYKK HER FRA LESBOS…

Hellas Posted on Sun, July 03, 2016 10:55:39

PAPA STRATIS OG ORGANISASJONEN AGKALIA
Et nødvendig dypdykk her fra Lesbos.

Papa Stratis, en avdød gresk ortodoks prest fra Kalloni, Lesvos, som støttet flyktninger og migranter som ankom øya i flere år. For denne flyktningkrisen begynte ikke i 2015, den har pågått i flere år. Etter Irak krigen kom det mange, og det ble arrestert illegale flyktninger på øya på mellom 9000 og 146 000 i årene fra 2006-2013, og av smuglere ble det arrestert mellom 125 og 2211 i samme periode. Og dette er bare de som er arrestert, tenk hvor mange som faktisk kom seg gjennom uten å bli arrestert!
I denne perioden var infrastrukturen på øya ikke god nok til å ta de imot alle som kom. Derfor tok flere lokale ansvar, og blant de største Papa Stratis og hans organisasjon Agkalia som på fire mennesker hjalp over 10 000 mennesker på disse årene før han selv døde av kreft. Agkalia gir akutt hjelp direkte til flyktningene i det de ankommer Lesvos. Mesteparten av midlene de har samlet inn har så langt gått til mat og drikke som deles ut.

Organisasjonen har spilt en sentral rolle blant de frivillige på øya. FNs høykommissær plasserte fire egne ansatte i Kalloni for å støtte Agkalias arbeid. Agkalia har nå kun tre offisielle medlemmer; Giorgos Tyrikos-Ergas, Eleni Selachas og Katerina Selachas. Alle tre er høyt utdannet og svært dedikert i arbeidet de gjør i Agkalia, ved siden av sine vanlige jobber.

Organisasjonens aktivitet gjenspeiler de grunnleggende verdiene som Europarådet står for og bidrar til kampen for menneskers rettigheter i og utenfor Europa, sa Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland da han delte ut prisen.

“We can choose to love instead of hate. To love, to help, to try to understand the other without conditions. For us, this is the meaning of being human. This way, perhaps, a better humanity may be forged in the centuries to come”skriver Tyrikos-Ergas, Efstathiou-Selacha Katerina og Efstathiou-Selacha Erin på sin facebookside etter prisutdelingen.

“What I see are people. People in need. I cannot turn them away, nor can I kick them, nor imprison them. I cannot send them back to where they came from. Nor can I throw them in the sea to drown.” Sier Papa Stratis.

Dette er en historie om generøsitet og vennlighet fra den lokale kirken slik som resten av Hellas er preget av den økonomiske krisen. Organisasjonen mottok Europarådets humanitære pris den 13 januar i år. I dag er vi blitt kjent med hans historie, en ekte verdensborger.



I natt deler jeg denne øya med helter…

Hellas Posted on Sun, July 03, 2016 00:22:44

Idag reiste vi sammen fra Gardermoen. Sissil, Gunhild, Kathrine og jeg.
Selv merket jeg at jeg de siste dagene før avreise gikk nærmest i en tilstand av dyp meditasjon. Stille, ettertenksom, spent…følsom. Tilstanden min disse dagene speiler virkelig stedet vi nå skal bo. Metochi er et gammelt kloster oppkjøpt av universitetet i Agder og gjort om til et studiested som universitetet bruker aktivt. Rommene er enkle, men det føles også riktig på en reise som dette.

På bussturen gjennom de små byene her på Lesbos, virket det nå på natterstid som om øya ikke bærer preg av den enorme utfordringen de har hatt det siste året. Tilsynelatende uberørt sitter mennesker ute på cafeene og ungguttene kjører rundt på scooterne sine. Akkurat som jeg husker Hellas fra mine ungdomsår….
Men øyas historie er annerledes nå, befolkningen har opplevd å stå i verdens største flyktningestrøm siden andre verdenskrig. De har hver kveld dette året lagt barna sine trygt i sengene sine med en viten om at et annet sted på øya legges et barn som er akkurat like gammelt ned på bakken for å sove under åpen himmel eller med presenning som tak.

Menneskene på Lesbos har fått skryt for sin fantastiske håndtering av situasjonen, de har delt det de har kunnet dele og de har bedt til media om bistand, og de har bedt til Gud om hjelp….

De tilsynelatende uberørte menneskene på cafeene og ungguttene på scooterne som jeg så fra bussvinduet mitt de er helter. Helter på pause. Jeg føler meg ydmyk. Så i natt deler jeg denne øya med helter… God natt.



Seminar til LESVOS

Hellas Posted on Mon, June 27, 2016 15:31:20

Lørdag 02. juli reiser flere ansatte i KIA til Lesvos sammen med Imdi (Integrerings og mangfoldsdirektoratet) og universitetet i Agder.
Sammen arrangerer de to et seminar over 8 dager med tema:

Å VÆRE FLYKTNING
-Hva kan vi lære av erfaringer langs fluktruta?

Bilde: Dumpet redningsvester etter ankomst.

Seminaret er en blanding av lokale bidrag, ekskursjoner, teori, forelesninger og refleksjon.
Seminaret vil komme inn på:
-Flukt, faser og psykisk helse
-Språk, kultur og kommunikasjon
-UNHCR sine anbefalinger
-Traumer osv.

Vi i KIA ønsker å være så godt rustet som vi kan som et frivillig mottaksapparat, som vi på mange måter fungerer som i praksis, og dette seminaret har vi tro på at skal kunne ruste oss som organisasjon.

I denne reisebloggen vil vi skrive daglige reisebrev og legge ut bilder. Vi vil dele refleksjoner, sorger og gleder. Følg oss i uken som kommer så får du også ta del i disse opplevelsene!